HABAKKUK

HABAKKUK

Spørsmål om Guds rettferdighet

Tidsperiode: En gang på siste halvdel av 600-tallet f.Kr.

Hensikt: Vise at Gud vil gripe inn ved å bruke babylonerne og oppmuntre til å stole på ham

Nøkkelvers: 2:4

Når vi leser gjennom GT begynner vi kanskje å stille spørsmålstegn ved måten Gud gjør ting på, og det gjør faktisk Habakkuk også. Spørsmålene hans er også relevante for det såkalte “ondes problem”, dvs.: Hvis Gud er god og allmektig, hvorfor stopper han ikke ondskapen? Er det fordi han ikke er god? Eller fordi han ikke er allmektig? Gud gir oss et tredje alternativ i Habakkuk.

 

Ingen konge nevnes, men trolig kan vi datere boka til siste halvdel av 600-tallet. Den består av en dialog mellom Habakkuk og Gud i kapittel 1 og 2, og en salme i kap 3 som er Habakkuks respons på det han har skjønt av Guds svar.

 

Dialogen åpner med at Habakkuk er frustrert over all ondskapen han ser rundt seg, og han spør Gud hvorfor han ikke gjør noe med det. Gud svarer med å si at han skal reise opp babylonerne, og at de da skal utføre hans dom over ondskapen i Juda. Dette svarer får Habakkuk til å stusse litt, og han mener dette ikke er riktige proposjoner. Babylonerne er jo enda verre enn israelittene. Hvordan kan Gud som er hellig, bruke så onde mennesker - og da til å dømme sitt eget folk som da tross alt er bedre enn babylonerne? Og han spør om Gud bare skal la babylonerne holde på slik hele tiden. Guds svar til dette er: “Ja, de skal få holde på en stund, men dere må beholde troen på meg, og på at jeg skal dømme dem også, selv om det kan ta lang tid.” Og det skulle jo ta minst 70 år til år 539 f.Kr., da Gud dømte Babylon ved hjelp av perserne.

 

I kapittel 3 ber Habakkuk om at Gud igjen skal handle på storslagent vis, slik han gjorde tidligere i Israels historie, spesielt under Moses og Josva. Men til slutt sier han at skal vente rolig på at babylonerne skal bli dømt, og at selv når alt annet svikter, så vil han likevel “fryde seg i Herren”. Og dette blir på en måte en praktisering av det som står i 2,4: “Den rettferdige skal leve ved sin tro” (eller troskap). Det er det dette betyr, å stole på Gud uansett hvordan omstendighetene er.

 

Så boka ender med at Habakkuk har fått tilbake troen på Guds rettferdighet, og troen på at Gud vet hva han gjør. Han vet at Gud er i stand til å gjøre store ting, som tidligere i historien, og han vært trofast mot dem tidligere, men det viktigste for Habakkuk er å alltid stole på Gud.

 

Så det tredje alternativet til det ondes problem er at Gud faktisk vet hva han driver med. At vi må stole på ham og vente, og selv om det kan ta lang tid, kommer han til å ordne opp. Og da kommer vi til å skjønne også hvorfor han har gjort det på den måten.

 

Dette verset i 2:4, “den rettferdige skal leve ved tro”, siteres faktisk 3 ganger i NT, og det er nok der Jesus blir tydeligst selv om det er litt indirekte. Paulus bruker det i Rom 1:17 om at evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror, og i Gal 3:11 om at det ikke er loven som frelser, men troen. Og det brukes i Heb 10:38 om at det er troen som bærer oss gjennom vanskeligheter. Altså er det litt nyanser i alle tre sitatene, så dette verset får altså en ny betydning i lys av Jesus som nå er den vi konkret skal tro på.